Om religion og annet faenskap
Kremt.
Jeg lurer igrunn på hvorfor noen religiøse absolutt må true troen sin på oss? Etter en lengere debatt på nettby (som sporet grundig av), er jeg nå peppret med hva hvem har sagt om hva, hva som er hva og hvorfor, hva som er lov og hva som er tull, hvem som bestemmer, og gud vet hva annet. Kjempefint, men jeg driter igrunn i hva noens gud måtte mene om håret mitt uten skaut, om jeg får klippe meg og gå i bukser, om det er lørdagen eller søndagen skal holdes hellig, om jeg skal fortelle mine synder til en prest bak et gitter, eller om jeg kan bruke direktelinjen, og i hvilket vers av hvilken bok alt dette er bestemt...
Fordi dette var på nett, kunne jeg takk og lov overse det og lese neste innlegg. Men man blir jo møtt av dette problemet over alt, hver dag, i radio, TV, aviser osv. Hver dag blir man utsatt for noens krav om tilrettelegging, noens sinne og hat, forsøk på å frelse meg (...), eller flommer av info jeg ikke vil ha.
Jeg har ikke noe imot religion i seg selv. Ingen av dem jeg kan komme på. Det er evangelisering, omvending, true på andre mennesker meningen sin jeg misliker. Kan vi ikke bare prøve å leve opp til det gud/gudene måtte ønske av oss som mennesker, og lete litt mindre etter ting vi kan krangle om?
Jeg har også en "religion", eller et verdigrunnlag for livet mitt. Det heter Jannisme, og nei, jeg skal ikke prøve å få flere med meg. Ligger litt i navnet... (for dem som datt av nå heter jeg Janne). Jeg forventer ikke at noen skal ta særlig hensyn til denne troen min, men jeg forventer å få tro hva jeg vil. Så jeg tusler rundt med denne troen min, og når folk spør hva/hvem jeg tror på, svarer jeg på spørsmålene så godt jeg kan, men jeg forteller det da ikke til folk som ikke har spurt!
Om vi alle hadde prøvd å fremme medmenneskelighet, forståelse, kjærlighet (og resten av klisjéene) ville det da muligens vært et bedre samfunn?
Jeg lurer igrunn på hvorfor noen religiøse absolutt må true troen sin på oss? Etter en lengere debatt på nettby (som sporet grundig av), er jeg nå peppret med hva hvem har sagt om hva, hva som er hva og hvorfor, hva som er lov og hva som er tull, hvem som bestemmer, og gud vet hva annet. Kjempefint, men jeg driter igrunn i hva noens gud måtte mene om håret mitt uten skaut, om jeg får klippe meg og gå i bukser, om det er lørdagen eller søndagen skal holdes hellig, om jeg skal fortelle mine synder til en prest bak et gitter, eller om jeg kan bruke direktelinjen, og i hvilket vers av hvilken bok alt dette er bestemt...
Fordi dette var på nett, kunne jeg takk og lov overse det og lese neste innlegg. Men man blir jo møtt av dette problemet over alt, hver dag, i radio, TV, aviser osv. Hver dag blir man utsatt for noens krav om tilrettelegging, noens sinne og hat, forsøk på å frelse meg (...), eller flommer av info jeg ikke vil ha.
Jeg har ikke noe imot religion i seg selv. Ingen av dem jeg kan komme på. Det er evangelisering, omvending, true på andre mennesker meningen sin jeg misliker. Kan vi ikke bare prøve å leve opp til det gud/gudene måtte ønske av oss som mennesker, og lete litt mindre etter ting vi kan krangle om?
Jeg har også en "religion", eller et verdigrunnlag for livet mitt. Det heter Jannisme, og nei, jeg skal ikke prøve å få flere med meg. Ligger litt i navnet... (for dem som datt av nå heter jeg Janne). Jeg forventer ikke at noen skal ta særlig hensyn til denne troen min, men jeg forventer å få tro hva jeg vil. Så jeg tusler rundt med denne troen min, og når folk spør hva/hvem jeg tror på, svarer jeg på spørsmålene så godt jeg kan, men jeg forteller det da ikke til folk som ikke har spurt!
Om vi alle hadde prøvd å fremme medmenneskelighet, forståelse, kjærlighet (og resten av klisjéene) ville det da muligens vært et bedre samfunn?
