Dugnadsånd
Hurra, nå er det i gang igjen! Tvangsarbeid i barnehager, borettslag og idrettslag, i tillegg til tvungen deltagelse på vaffelsalg 17. mai.
På God morgen, Norge idag hadde man trommet frem 3 fremstående mennesker, som alle synes dugnad er SÅÅÅÅÅ koselig og trivelig og gud vet hva. Og det er jo fint. For dem.
Men jeg synes igrunn at når jeg betaler for at barna mine skal være med i idrettslaget, bør jeg nesten slippe å jobbe i tillegg. For ikke å snakke om barnehagen, som på toppen av det hele er kommunalt drevet. (men det kunne vært lurt med en dugnad på NAV).
Det er jo veldig flott med alle superengasjerte foreldre, som spretter rundt med rive og malerkost. Men dessverre er det endel i samfunnet som faller utenfor denne "flotte" tradisjonen. Jeg for eksempel. Til tider er det vanskelig å komme seg på butikken. Jeg har vondt i magen i timesvis om jeg må på møter eller treffe flere enn to på en gang. "Sosial angst" er diagnosen, som er en del av min "bipolar" diagnose.
Da min sønn hadde trent forball i det lokale idrettslaget et halvt års tid, kom det brev. Der stod det at alle foreldre måtte gå vakt i idrettshallen. Vakten går du alene, og du skal før du går sjekke at alle rom er tomme. Alle.... Mørke lagerrom, garderober og kroker. Jepp, DET hadde nok gått strålende...
Så jeg kontaktet idrettslaget og spurte om det ikke fantes noe alternativ? En vaktmester eller trener som kunne betales for å gå vakten min. Nei, det fantes ikke. Jeg fikk finne en venn som kunne gå for meg. De tre vennene jeg kjenner godt nok til å spørre, reagerte på akkurat samme måten: Gå vakt i en idrettshall??? NOPE!!!
Så da sendte jeg en mail til idrettslaget, forklarte situasjonen, og lurte på om de kunne vurdere alternative måter å bidra på. De skulle vurdere det på neste møte, og gi meg tilbakemelding. Dette er nå tre år siden, og jeg venter fortsatt på svar. Men heldigvis sluttet guttungen å spille fotball da. Så jeg ber på mine knær om at yngstemann ikke får det for seg at han skal spille noe...
Men dugnader kommer i alle utgaver, og noen blir det nok denne gangen og. Da blir jeg nødt til å finne opp enda en unskyldning, influensa, familiselskap, tannlegetime osv. Så får jeg heller finne meg i mumlingen om unnasluntring og latskap. I år igjen.
På God morgen, Norge idag hadde man trommet frem 3 fremstående mennesker, som alle synes dugnad er SÅÅÅÅÅ koselig og trivelig og gud vet hva. Og det er jo fint. For dem.
Men jeg synes igrunn at når jeg betaler for at barna mine skal være med i idrettslaget, bør jeg nesten slippe å jobbe i tillegg. For ikke å snakke om barnehagen, som på toppen av det hele er kommunalt drevet. (men det kunne vært lurt med en dugnad på NAV).
Det er jo veldig flott med alle superengasjerte foreldre, som spretter rundt med rive og malerkost. Men dessverre er det endel i samfunnet som faller utenfor denne "flotte" tradisjonen. Jeg for eksempel. Til tider er det vanskelig å komme seg på butikken. Jeg har vondt i magen i timesvis om jeg må på møter eller treffe flere enn to på en gang. "Sosial angst" er diagnosen, som er en del av min "bipolar" diagnose.
Da min sønn hadde trent forball i det lokale idrettslaget et halvt års tid, kom det brev. Der stod det at alle foreldre måtte gå vakt i idrettshallen. Vakten går du alene, og du skal før du går sjekke at alle rom er tomme. Alle.... Mørke lagerrom, garderober og kroker. Jepp, DET hadde nok gått strålende...
Så jeg kontaktet idrettslaget og spurte om det ikke fantes noe alternativ? En vaktmester eller trener som kunne betales for å gå vakten min. Nei, det fantes ikke. Jeg fikk finne en venn som kunne gå for meg. De tre vennene jeg kjenner godt nok til å spørre, reagerte på akkurat samme måten: Gå vakt i en idrettshall??? NOPE!!!
Så da sendte jeg en mail til idrettslaget, forklarte situasjonen, og lurte på om de kunne vurdere alternative måter å bidra på. De skulle vurdere det på neste møte, og gi meg tilbakemelding. Dette er nå tre år siden, og jeg venter fortsatt på svar. Men heldigvis sluttet guttungen å spille fotball da. Så jeg ber på mine knær om at yngstemann ikke får det for seg at han skal spille noe...
Men dugnader kommer i alle utgaver, og noen blir det nok denne gangen og. Da blir jeg nødt til å finne opp enda en unskyldning, influensa, familiselskap, tannlegetime osv. Så får jeg heller finne meg i mumlingen om unnasluntring og latskap. I år igjen.
MightyM
08.mai.2009 kl.20:10
murmeluppa☪
08.mai.2009 kl.21:05
Men...jeg er nok ikke det store "dugnad-i-lokalsamfunnet"-emnet jeg heller....
nå er jeg foreløpig velsignet med veldig små barn, det er faktisk enkelte ting de ikke kan forvente at jeg stiller på...
Men bor i dugnadssamfunnets høysete jeg og, kjennes det ut som...
Kanskje om noen år, når jeg er blitt den perfekte husmor jeg også ;))
Bluefairy
08.mai.2009 kl.22:24
murmel: DIN dugnad stiller jeg gjerne på! Det vet du jo allerede!