bluefairy

I dag skulle jeg til legen, så vi tøffet avsted, jeg og tantebarnet mitt. Trafikken fløyt fint i litt over fartsgrensen, kaffekoppen var full og jeg tror fuglene sang i trærne. Men så...

...møtte jeg en bil med massevis av blinkende lamper på taket.. Oj, tenkte jeg, nå møter vi sikkert en lastebil med bred last eller noe, dette må vi se! Men på taket hadde bilen et digert skilt der det stod:


Hæ? Jaja, men vi kjører jo så langt vi kommer? Det gjorde selvfølgelig alle andre og, så etter noen meter var det full stopp. Vi hadde alle svingt til siden, slik skiltet sa, men så kom det en dust på mototsykkel og kommanderte fire av oss inn på en busslomme på andre siden av veien. Jeg var så klart blandt dem...

Etter en stund med etpar motorsykler til, kommer tre svette syklister med et kamera-team i hælene. Etter det skjer det ikke noe på leeeenge. Så kommer politiet, med flere motorsykler etter. Og SÅ kommer syklistene. En diger haug svette, snørrete, slevende tullinger i alt for trange shorts og tåpelige solbriller. Etterfulgt av flere følgebiler. Maaaange faktisk. Og mens bilene som hadde fått bli i høyre kjørebane nå fint kunne kjøre videre, ble altså vi heldige utvalgte på den andre siden av veien stående å vente. Følgebil etter følgebil, i en uendelig rekke... Og etter det? Flere kilometer med biler som selvfølgelig ble liggende etter dette tullet... Altså tok dette tilsammen over 15 min...

Jeg skjønner jo at femten minutter av mitt liv ikke har noen betydning for noen. Ikke vesla ved siden av meg heller, bortsett fra litt misnøye merket hun nok ikke det store til dette. Og alle de andre som måtte vente, enten forran eller bak denne opphopningen av tullinger, deres 15 min betyr heller ikke noe. Ikke lastebilsjåførene, ikke legen, advokaten, jordmoren og barnet med tannverk, ikke rørleggerene og elektrikerene, ikke alle som kom for sent til avtaler, møter eller noe annet, ikke han som skulle hente unger i barnehagen, ikke hun som skulle rekke å levere en pakke på postkontoret før siste sending gikk...

Neida, vi ofrer gladelig hvert vårt kvarter alle sammen, for at en gruppe viktige og betydningsfulle mennesker som har en så viktig rolle i samfunnet, skal få trillet seg til dette viktige stedet de er på vei til...