bluefairy

I går var det skoleavsluttning for 1. klasse. Jeg er jo i utgangspunktet ikke serlig glad i denne typen selskap. Det innebærer en stor risiko for å måtte prate med noen. Og jeg kan ikke prate med noen, for jeg har rett og slett ikke noe å prate med dem om. Samtidig er jeg ikke spesielt glad for å sitte ytterst, litt tilbaketrukket. Er ikke akkurat typen til å si: Hei! Kan jeg sitte her?
Jeg har ganske vondt i magen før disse tilstelningene. Men gå må man, avleggeren trenger jo en mor..

I tillegg er klassekontakten en tidligere toppidrettsmann. Hvilket så klart betyr at kaffe i skolegården ikke er helt i hans ånd. Neida, her skal det til fjells. Så etter to mil med asfalt og sikkert like mye på grusveg, må man i tillegg til alt betale bompenger. 50 kroner. Ikke all verden, men faktisk halvparten av matbudsjettet for dagen. Alle dager. Jeg har forsåvidt en alternativ måte for å passere slike automatiske bommer uten å betale, men med en rekke foreldre både forran og bak, var igrunn ikke dette serlig aktuelt... Det skal også nevnes at siden hytta hans lå godt innenfor bommen, regner jeg med at han eier deler av vegen. Hvilket betyr at han dro inn noen kroner til brøyting. Ikke all verden, men litt på kanten moralsk, synes jeg...

Jaja, så satt vi der da. I iskald vind og med grå himmel. Noen av oss hadde olabukser, noe som tyder på at jeg ikke var den eneste som ikke har fjellklær i skapet. Den andre halvparten spratt rundt i Fjellreven og Bergans, og myste ikke mot vinden engang. Nei her var det kjernesunne fjellfolk...

Men ungene koste seg, til tross for blåfrosne fingre... Og det var vel tross alt det viktigste...